Det er jo fristende å tro at det er sunt å gå i kirken. Jeg tror gjerne det. Slik de fleste kirkeopplegg er rigget, er det jo godt tilrettelagt for å sette seg ned og ta i mot fra trofaste kirkelige medarbeidere, enten de befinner seg innenfor eller utenfor statens fold. Det flotte med denne måten å gå til kirken på er nok blant annet at man kan senke skuldrene i en stresset hverdag og bli betjent.
De samme forskerne har visstnok tidligere funnet at det også er god sammenheng mellom helse og kulturopplevelser. Slik vi forstår "å gå til kirken" i vår kultur, er vel kirken det samme som en hvilken som helst annen høykulturell opplevelse, helsemessig sett. Få aktive betjener mange passive, fra en eller annen form for scene.
Spørsmålet er om det som er helsemessig sunt, i følge denne undersøkelsen, er noen indikasjon på sunt menighetsliv? Jeg skulle likt å se en tilsvarende undersøkelse der blodtrykket hos såkalte prester og pastorer, eldsterådsformenn og diakoner, ble sammenlignet med hyppighet av kirkelig aktivitet. Det er ikke sikkert den ville blitt like pen? Mange arbeider mye, og de sunne kirkegjengerne tar det kanskje som en selvfølge? Sykemeldinger og utbrenthet er ikke mindre vanlig i kirkelig sammenheng, enn i andre sammenhenger.
Min tilnærming er "å leve menighet" - det tror det er sunnere i sum. Det finnes vel ikke undersøkelser som måler summen av blodtrykk hos hele menigheten, og vurderer ulike former for kirkeliv opp i mot hverandre. Til det måtte foreligge lever jeg godt i min overbevisning, og ønsker godt nytt år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar